av Vebjørn Bjelland Berg
.
Vebjørn Bjelland Berg vokste opp i Norges oljehovedstad Stavanger. Har de siste syv årene drevet med grasrotorganisering og protest mot fossil industri. Nysgjerrig på å identifisere og adressere røttene til vår nåværende krisesituasjon, og gjennom det veldig interessert i ikkevold, buddhisme, demokrati og sosial likhet.
.
Vi kjenner det alle sammen. Vi befinner oss i en helt ny og farlig tid. Polarisering, økende ulikhet, framvoksende fascisme. Ledere for de største AI-labbene innrømmer 10-20% sjanse for at teknologien deres tar livet av oss alle snart. En sjette masseutryddelse. Folkemord. På vei mot 3 graders oppvarming, med 18% sjanse for å overstige 4,51. Mer krig, mer geopolitisk spenning, med atomtrusselen hengende over oss som alltid før.
Pust inn, pust ut.
Dette er tiden vi er født inn i. For å si som Gandalf i Ringenes Herre, vi skulle alle ønske at vi ikke måtte leve i en tid som denne. Men det er ikke opp til oss å velge. Vår oppgave er å bestemme oss for hva vi vil gjøre med tiden som er gitt oss. Jeg bestemte meg for å faste i 41 dager under det Stortingsvalget i 2025, i protest mot Norges oljeindustri.
Jeg vokste opp i Stavanger, som er Norges oljehovedstad. Én av fem arbeidstakere i byen jobber direkte i oljeindustrien. Min far var én av dem. Han jobbet hele sitt liv i Norges oljegigant Equinor (tidligere Statoil). Overalt i omgangskretsen min var det folk som jobbet i «oljå», som det kalles lokalt. Den gang oppfattet jeg ikke oljeindustri som det minste problematisk.
Som tenåring i oljebyen begynte jeg å engasjere meg politisk. Min fetter Andreas var mitt store forbilde den gang, og for å gå i hans fotspor meldte jeg meg inn i Arbeiderpartiets ungdomsparti (AUF), hvor han var leder lokalt. Jeg var på AUFs sommerleir på Utøya under massakren i 2011, hvor 69 ungdommer ble skutt og drept av en høyreekstrem massemorder2. Både jeg, Andreas og hans lillebror overlevde angrepet. Andreas skulle gå videre til å bli Norges klimaminister, mens jeg ble stadig mer desillusjonert med hvordan Arbeiderpartiet møtte vår tids problemer.
Verdensbildet mitt snudde endelig da jeg var 23 år gammel. Under det kollektive oppsvinget i miljøbevissthet i 2018 og 2019, lærte hvor dårlig det står til gjennom samtaler med gode venner. Jeg satte meg inn i problemstillingen, og fikk bekreftet at vi er skikkelig ille ute. Vi ligger ikke an til å nå målene i Parisavtalen. Vi er på vei mot nivåer av oppvarming som vil bringe oss forbi irreversible vippepunkter. Samfunnet vårt er på vei inn i et helt ukjent landskap, hvor vi ikke vet om grunnleggende strukturer kan bestå. Mennesker vil måtte dø i ukjent omfang, kanskje milliarder i antall, og langt flere lide. Vi ikke vet om menneskeheten vil overleve det som kommer.
Min første respons var sorg. Jeg sørget og gråt, og jeg var sint og redd. Jeg måtte lære meg å ta hånd om følelsene mine i vissheten om en døende verden. Jeg holder fortsatt på å lære hvordan jeg kan ta hånd om disse følelsene. I tillegg til å sørge, ville jeg handle, og jeg meldte meg inn i Extinction Rebellion. Jeg tok til sivil ulydighet, og jeg lot meg arrestere.
I 2023, etter flere år med engasjement, aksjoner og arrestasjoner, ble plutselig min egen kjære fetter Andreas klimaminister i Norge. Han som var mitt store forbilde som ungdom. I posisjonen som klimaminister har han gitt uttrykk flere ganger for at den norske oljeindustrien ikke er i konflikt med målet om å avverge katastrofal oppvarming. Dette har vært noe av det vanskeligste jeg noen gang har måttet forholde meg til. Det har brakt sine egne runder med sorg og sinne. Og også i dette tilfellet følte jeg at jeg måtte handle.
Jeg klarte ikke å sitte stille og se en person jeg er så glad i ta den posisjonen han tar. Jeg er veldig bevisst på at vi alle spille en rolle i det hele, og det gjorde rett og slett for vondt å se på hvilken rolle han valgte å ta. Jeg håpet også at jeg kunne nå min fetters samvittighet. Det er noe betydningsfullt med å virkelig nå inn til et annet menneske. Vi kunne for lengst ha vært utslettet i en atomkrig, om ikke folk hadde nådd inn til mektige menneskers samvittighet. Min relasjon til en relativt mektig mann satte meg derfor i en posisjon av litt større innflytelse enn før. Det ga meg et ansvar jeg kunne velge å ta eller å ikke ta. Og grunnet alvoret i situasjonen, valgte jeg å ta det ansvaret, og å ty til et kraftig ytringsmiddel, nemlig politisk faste.
Dette var en stor beslutning. Jeg visste at det kom til å kreve forberedelser, og jeg visste at jeg kom til å trenge hjelp. I flere år hadde jeg reflektert over prinsipiell som aksjonsfilosofi. Dette er tradisjonen til Gandhi og Martin Luther King, hvor man ikke bare avstår fra fysisk vold, men gjør et dypt indre arbeid for å avstå fra vold i ord og tanke, samtidig som man fortsatt yter motstand i ord og handling. Jeg bestemte meg for å gjøre denne fasten til et eksperiment i prinsipiell ikkevold, og satte derfor åndelige forberedelser som min fremste prioritet (Gandhi og King var dypt religiøse mennesker, som satte sinn åndelighet i kjernen av sin aksjons- og samfunnsfilosofi). Jeg brukte mye tid på å praktisere meditasjon, og tilbrakte flere måneder på klosteret Plum Village i Frankrike, i tradisjonen til zen-munken og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh. Dette var en slags mental, emosjonell og åndelig trening. Aksjonen ville ikke ha gått som den gjorde; jeg ville ikke ha klart å forbli ved så godt mot som jeg gjorde, hvis jeg ikke hadde gjort disse forberedelsene.
Sommeren 2025 var jeg klar til å gå til aksjon. Jeg hadde informert min fetter Andreas, og jeg hadde informert både min og hans side av storfamilien. Jeg brukte mye tid på å lytte til og å prøve å forstå de som ville bli dypest påvirket av dette valget. Det var ikke lett for noen, og jeg er glad for at jeg tok den tiden jeg tok til å lytte til dem.
Opprinnelig tenkte jeg å rette aksjonen mot Andreas. Han kritiserte dette, og sa at det var jo ikke han som dikterte norsk oljepolitikk. Jeg svarte at han uansett hadde et personlig ansvar for hvordan han legitimerte industrien. Allikevel hadde han et poeng. Dessuten var noe av hensikten å prøve å nå fram til ham. Det ville jeg ikke klare hvis det var for personlig, da ville han trolig bare oppfatte det som et angrep. Det er få som klarer å lytte til et budskap hvis de oppfatter at de blir angrepet. Jeg valgte derfor å heller rette meg mot Arbeiderpartiet mer generelt, og å presse statsministeren heller enn min fetter. Budskapet mitt ville nå min fetter uansett, han visste og vet veldig godt at jeg mener han har et ansvar for det han gjør, men jeg så ingen hensikt i å jage etter ham.
29. juli satte meg ned og begynte å faste, først i min hjemby oljebyen Stavanger. Jeg inviterte Arbeiderpartiet til dialog, og ba om et folkeråd for hva vi skal gjøre med våre gjenværende oljeressurser. Dette oppfattet jeg som rimelig, da det ikke gikk imot deres demokratiske mandat. Jeg inviterte også til at de kunne komme med sine egne motforslag. Jeg ville gjerne lytte til deres tanker.
Fasten ble holdt offentlig i tre byer: først Stavanger, så Arendal og til slutt Oslo. I Oslo bestemte jeg meg for å være ute foran Stortinget (nasjonalforsamlingen) hele døgnet. Jeg hadde et stort hvitt telt på plenen for å holde meg så trygg som mulig, men dette fikk jeg ikke lov å ha. Teltet var «til hinder for andres ytring» mente politiet. Jeg sto nemlig på en plen adskilt fra Oslos viktigste plass for demonstrasjoner, og dette var ifølge dem en stor nok forstyrrelse til at de måtte fjerne teltet mitt med makt. På dette tidspunktet var jeg på dag 20 i fasten min. Jeg sa ifra om min helsetilstand, og at legen som fulgte meg hadde sagt at flere påkjenninger økte risikoen, inkludert risikoen for plutselig død. De virket ikke å ta noe videre stilling til det, og teltet ble fjernet mens jeg og flere støttespillere satt inni.
Jeg satte opp nye telt flere ganger de neste ukene, og politiet tok dem hver gang med makt. To ganger skar de dem opp med saks mens jeg lå inni. Siden jeg ikke hadde jeg telt ble jeg resten av tiden utsatt for stekende sol og øsende regn, rotter og fulle mennesker (ofte fulle og veldig uenige mennesker). Det var akkurat disse elementene jeg ønsket å skjerme meg fra. Jeg tar meg ikke så nær av hvordan jeg ble behandla, disse politifolka kjenner meg ikke, men jeg synes det er både trist og urovekkende at vi nå behandler fredelige demonstranter på denne måten i Norge, særlig demonstranter i en så prekær situasjon.
Måten de gikk fram er trolig brudd på demonstrasjonsfriheten og dermed menneskerettighetene, men jeg ble allikevel dømt i Oslo tingrett til å betale en bot på 20 000kr for ikke å gå med på politiets ordre. Presedensen dette setter uroer meg, når vi ser at folks rettigheter forvitrer på alle kanter. Som for eksempel når en utenlandsk forsker i Lund trues med deportering for å ha delta i en forstyrrende protestgruppe. Det som smaker litt ekstra bittert i mitt tilfelle er at de henviser til demokratiske hensyn for å slå ned på min fredelige protest, når jeg etter all sunn fornuft ikke var til hinder for noen. Men det er kanskje den veien det vil gå i Norden. Hvis demokratiet forvitrer her, vil det kanskje være i demokratiets eget navn.
Men til tross for å ha blitt gjort sulten og hjemløs, heller enn bare sulten, så holdt jeg motet oppe. Jeg var stort sett i godt humør. Det hadde jeg aldri klart uten forberedelsene med meditasjon eller uten alle menneskene som hjalp meg. Ingenting oppstår i et vakuum, det er alltid tusen bidrag, små og store, som man ikke ser utenfra. Jeg er evig takknemlig for all godheten folk viste meg, i alt av praktisk hjelp og emosjonell støtte. Det har vært nok en bekreftende opplevelse for meg i troen på menneskeheten.
Jeg fikk også forsterket troen på demokratiet gjennom denne aksjonen, og da mener jeg demokrati i ordets sanne forstand: et folkelig demokrati. Jeg var i byen Arendal, hvor det holdes en såkalt «demokratifestival» hvert år. Dit kommer folk av alle slag, men programmet og stemningen er veldig dominert av landets eliter fra næringsliv, politikk, media og organisasjonsliv. Jeg ble møtt med fryktelig mye arroganse under denne festivalen, mens det i oljebyen Stavanger var mye hyggeligere. Dette overrasket meg. Gjennom hele aksjonen hadde jeg og mine støttespillere lange samtaler og diskusjoner med folk av alle slags meninger. Noen ganger var det vanskelig. Jeg ble møtt med sinne, hån og hat, men veldig ofte var det mulig å nå folk på et mellommenneskelig plan. Det var utrolig oppløftende å ta del i denne meningsutvekslingen med folk av alle samfunnslag. Det skapte en slags levende og vibrerende demokratisk stemning rundt hele plassen vi oppholdt oss. Først i Stavanger, og senere i Oslo. Dette fordypet troen min på vanlige folk og hva vi kan få til når vi kommer sammen og lytter til hverandre.
Selv etter at jeg hadde begynt, var jeg usikker på om jeg skulle gjøre fasten tidsavgrenset eller ikke. Etter mye fram og tilbake bestemte meg for å avslutte senest ved valget. Jeg vurderte å dra det helt til endes, men bestemte meg for å ikke gjøre det denne gang. Jeg var i tvil, men en klok venn sa til meg at hun trodde det kunne formørke hele saken i et så nøkternt samfunn som Norge. At det kunne gjøre mer skade enn godt om jeg døde. Dette syntes jeg var fornuftig, og dessuten var jeg ikke villig til å påføre familien min så stor smerte. Jeg var med andre ord ikke klar for å dra det så langt, fordi jeg ikke maktet smerten ved å skulle gjøre dem så vondt. Og man må aldri gjøre noe man ikke er klar for, hvis man vil at det skal resultere i noe godt. Så snart beslutningen var tatt, gikk jeg til pressen og informerte om hvor jeg lenge jeg maksimalt ville holde det gående. Det var fortsatt farlig, men langt mindre farlig enn å holde det gående på ubestemt tid. En så lang faste ville fortsatt sende et tydelig signal og legge litt moralsk press på Arbeiderpartiet. Jeg holdt tross alt hele tiden muligheten åpen for dialog og for å avslutte fasten tidligere om de kom meg i møte.
Så aksjonen gikk sin gang. Pressen viste interesse, og jeg ble intervjuet av medier fra innland og utland. Politikere fra det norske miljøpartiet kom og snakket med meg og støttet meg offentlig i pressen og på sine kanaler. Men Arbeiderpartiet kom ikke i dialog, heller ikke min fetter klimaministeren.
Jeg fikk riktignok tre korte møter med statsminister Jonas Gahr Støre, men ikke fordi han kom for å prate. Det første møtet var i Arendal, hvor jeg ble skjøvet smidig bort og holdt borte av sikkerhetsvaktene hans så snart han skjønte hvem jeg var. Jeg syntes det var noe feigt og uverdig med denne responsen, men jeg ga ikke opp på å prøve å møte ham igjen. Neste treff var ved en tilfeldighet på gata i Oslo, hvor han klønete og tilsynelatende fortumla unnvek spørsmålene jeg stilte ham før han sa at han måtte gå (dette møtet kan du se på min Instagram). Tredje gangen var planlagt fra min side.
På valgnatta møtte jeg opp der han var for å si gratulerer, siden Arbeiderpartiet hadde vunnet valget. Dette var tiltenkt som en verdig avslutning, når de ikke ville møte meg for dialog. Jeg stilte meg opp med et stort skilt som sa «gratulerer med valgseier» og med en bukett røde roser. Støre kom ut, og etter å ha svart på noen spørsmål fra en journalist gikk han målrettet opp til meg og tok begge mine hender i sine. Han så på meg med et oppriktig blikk og sa «ta vare på deg selv nå. Vi snakkes», før han tok med seg rosene og gikk videre. Dette var en verdig slutt på seansen med statsministeren, og et stort steg opp fra de første to møtene. Kanskje kunne han nå anerkjenne meg fordi han hadde vunnet valget, og dermed ikke hadde noe å tape? Det var uansett et ekte og menneskelig øyeblikk. Om vi faktisk snakkes igjen en gang får tiden vise.
Jeg tror det er mye godt i statsminister Jonas, og jeg vet det er mye godt i klimaminister Andreas, min fetter. Jeg vil dem begge alt godt, og at det er det gode i dem som til slutt vinner fram. Det er ingen lett oppgave de har tredd inn i.
Morgenen etter det siste møtet med statsministeren skrev jeg meg inn på Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Dette ble starten på en lang helbredelsesprosess. Den er ennå ikke over, og kanskje blir den aldri over. Denne opplevelsen har endret meg for alltid, på måter jeg fortsatt ikke helt forstår et halvt år etterpå. Fysisk er jeg heldigvis frisk, med nye planer og tanker om hvordan jeg kan fortsette å bidra. Jeg vurderer å bli buddhistisk munk, da jeg tror vår tids problemer er dypere enn politikk, teknologi og ideologi (selv om alt det også er viktig). Tiden vil vise hvor min vei går videre herfra.
Så hva gjør vi i møte med en tid som denne? Skal vi alle sultestreike? Neppe. Men vi kan alle finne vår plass, dette er en kollektiv reise som formes av millioner av bidrag, og vi trenger dem alle. Hvis du lurer på hvordan du best kan bidra, lytt til hjertet og til magen, det vil lede deg til din plass. Hvis du ikke vet hvordan du lytter til hjertet eller magen, så er det et godt sted å begynne. Lær deg det. Som en sideeffekt kommer du til å helbrede ting du ikke visste at du trengte å helbrede, og det kommer til å overraske deg å se hvor gode ringvirkninger det vil ha. Lev godt, så godt du kan, med de rundt deg og med de du har glad i. Hvis vi alle får til det, så er vi allerede i den verden vi ønsker å skape.
Hvis jeg helt til slutt har en oppfordring til deg som leser, så er det mer enn noe annet dette: ta vare på deg selv. Vi trenger deg. La oss stå sammen for livet og for hverandre, og holde det gående nok en dag.
.
1: Ifølge FN er 2 grader katastrofalt, og farene stiger eksponensielt deretter; 4,5 kan være et utryddelsesscenario (legg til kilder)
2: I tillegg til 8 drepte i et bombeangrep i Oslo; 77 totalt. Langt flere ble skadet, både i Oslo og på Utøya
3: Se «This is an Uprising» av Mark Engler og Paul Engler, og «Healing Resistance» at Kazu Haga